I Brasil, som i andre land i Latin-Amerika, fantes det kunstformer som var basert på framføring hos urfolkene i før-kolombiansk tid, altså før 1500. Dette var gjerne rituelle uttrykksformer som ga uttrykk for identiteten til forskjellige urfolksgrupper, for eksempel hos kiriene i det nordøstlige Brasil.
Teater i Brasil
Amazonas-teateret i Manaus i delstaten Amazonas er et operahus fra 1896 som ble finansiert ved hjelp av inntekter fra kautsjuk-boomen. Dets historie inspirerte Werner Herzogs film Fitzcarraldo.
Spill- og komedietradisjon
Det var jesuittene som introduserte europeisk teater i Brasil. Presten José de Anchieta brukte spill for å omvende urfolk og blandet portugisisk, spansk og urfolkspråket tupi. Lite skjedde på 1600-tallet bortsett fra enkelte dramatiske verker ved forfatteren Manuel Bothelho de Oliveira (1637–1711).
På 1700-tallet ble det i barokk tradisjon anvendt spill i kirker og klostre så vel som utendørs, og i andre halvdel av århundret ble det regelmessig fremført teaterforestillinger i egne teaterbygninger i byer som Salvador de Bahia, Rio de Janeiro og São Paulo. Det var faste teatertrupper som stod for disse, og skuespillerne var i stor grad frigjorte slaver, fargede eller av blandet opphav. Periodens viktigste skuespiller var Claudio Manuel da Losta (1729–1789).
På 1800-tallet vokste det frem et teater i romantisk stil, og etter midten av århundret ble realismen introdusert. Domingo José Gonçalves de Magalhães skrev teaterstykker med brasiliansk identitet, og en egen brasiliansk folkekomedie utviklet seg med Luís Carlos Martins Pena (1815–1848), som i sine komedier kritiserte både kirken og den verdslige makten. Åpningen av Gymnase-teateret i Rio de Janeiro i 1855 markerte en realistisk retning i brasiliansk teater, og Joaquim José da Franca Junior (1838–1890) skrev komedier i denne retningen.
Operahus var etablert i Brasil allerede på 1700-tallet, og på 1800-tallet etablerte det seg underholdningsteater preget av cancan og lette komedier med forbilder i tidens parisiske underholdningsteater.
Moderne teater
Et moderne teater etter europeisk forbilde ble introdusert i 1930-årene med bakgrunn i universitets- og studentteater-virksomhet. Studentteateret i Rio de Janeiro ble grunnlagt i 1938 av Paschoal Carlos Magno (1906–1980), og i 1948 ble Teatro brasileiro de comédia (TBC) etablert i São Paulo av Franco Zampari (1898–1966) med fast skuespillerensemble.
Europeiske regissører høynet nivået, og repertoaret har vært internasjonalt. Abílio Pereira de Almeida (1906–1977) fikk satt opp sine satiriske komedier her. En karakteristisk ny brasiliansk dramatikk har etter hvert vokst frem, med blant andre Ariano Suassuna, som har skrevet farser påvirket av folklore og folkelig religion og overtro, og han er også blitt spilt i Norge (Hundens testamente, Nationaltheatret 1976).
Teatro de Arena ble startet i São Paulo i 1953 av José Renato Pecora (1926-2011) inspirert av ideen om det åpne roms teater, og det var her Augusto Boal utviklet sine nyskapende og internasjonalt betydningsfulle ideer om teater for undertrykte i 1960- og 1970-årene før han av politiske grunner emigrerte til Europa hvor han har videreført sin arbeidsform «teaterforum» i Paris. Ruth Escobar (1935-2017) var en annen sentral brasiliansk regissør som sammen med argentineren Victor Garcia (1934-1982) arbeidet med et både frodig og politisk inspirert regiteater, blant annet basert på tekster av den spanske dramatikeren Fernando Arrabal.
En ny generasjon regissører kom i 1980-årene, særlig i tilknytning til den kjente komisk-anarkiske Asdrúbal-truppen, som blant annet var inspirert av Monty Python. En eksperimenterende bølge knyttet til både teater, dans og multimedia i rituell retning fulgte.
Fra 2000
En bølge av regiteater gjorde seg gjeldende fra 1980-tallet, gjennom 1990-årene og frem til 2000-tallet. Det vil si at regissørene begynte å prege brasiliansk teatre i større grad enn dramatikerne. En av de ledende brasilianske regissørene fra denne perioden var Antunes Filho (1929–2019), som var kunstnerisk leder for Centro de Pesquisa Teatral i São Paulo, der det ble regissert nyskapende tolkninger av klassikerne. Det gjaldt for eksempel en sterk Macbeth-oppsetting i 1992. Filhos registil var kjennetegnet av at han brukte skuespillerne figurativt i scenografisk retning, noe som peker på inspirasjon fra internasjonale trender fra 1980-tallet, som Tadeusz Kantor og Robert Wilson.
En yngre regissør som har gjort seg gjeldende i samme retning Gerald Thomas (1954–), som er utdannet i USA og Europa. Han startet opp og har drevet Dry Opera Company i São Paulo, som har hatt gjestespill i 15 land. Hans første produksjon med kompaniet var Throats, som han selv også hadde skrevet, og som i 2011 ble spilt på Pleasance Theatre i London, England. Registilen hans er veldig preget av en billedorientert estetikk som han utviklet sammen med scenografen Daniela Thomas (1959–). I november satte Thomas opp Diluviu ved Teatro Anchieta i São Paulo.
En afro-brasiliansk bevegelse har stått sterkt siden 1940-tallet med inspirasjon fra både episk teater og den japanske danseformen Butho.Bevegelsen har blitt støttet av de føderale myndighetene siden 2001.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.