Tomas Tranströmer var en svensk lyriker, oversetter og psykolog. Han regnes som en av Sveriges største og mest leste poeter i nyere tid. Han er oversatt til mer enn 50 språk. Nesten hele forfatterskapet er oversatt til norsk.
Forfatterskapet er preget av et mystisk-religiøst grunnsyn, og verkene hans kretser typisk om eksistensielle temaer som ensomhet – fellesskap, drøm – virkelighet, individ – kollektiv. Han skrev hovedsakelig frie vers.
Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2011.
Den oppsiktsvekkende debuten med 17 dikter (1954) fulgt av Hemligheter på vägen (1958) gjorde ham til en av de ledende og impulsgivende poetene i 1950-årenes svenske lyrikk.
Hans tidlige forfatterskap var konsist, ordknapt og bilderikt. Dette kommer til uttrykk for eksempel i samlingene Den halvfärdiga himlen (1962), Klanger och spår (1966), Mörkerseende (1970) og Stigar (1973). Metaforene står i sentrum i hans poesi. Poesien viser for øvrig sterk inspirasjon fra musikken og knytter an til gammelgresk poesi, barokkdikt og moderne surrealisme. Poesien har også trekk av mystikk.
Diktene skildrer konkrete situasjoner, bygninger eller steder. Flere dikt i samlingen Stigan er for eksempel satt til kirken i Västerås, byen han bodde i store deler av sitt voksne liv. Fra denne diktsamlingen stammer den kjente verselinjen: «uppdrag: at vara där man är.» I Jan Erik Volds oversettelse lyder den således: «oppdrag: å være der man er.»
Han plasseres ofte som en modernist, men også som en klassisist. Denne kombinasjonen skilte han ut i svensk litteratur fra 1960-tallet og seinere. Åndeligheten og det spirituelle i Tranströmers poesi sto i skarp kontrast til den relativt engasjerte litteraturen i disse årene. Derfor har Tranströmer alltid stått litt på utsiden av både litterære moter og bevegelser, selv om han hele tiden har blitt ansett som en storhet i svensk litteratur.
Etterhvert blir stilen enklere og mer hverdagslig selv om den musikalske og klassiske tradisjonen i diktene hans resonnerer sterkt gjennom hele forfatterskapet. Dette kan man se i de lange, delvis selvbiografiske diktene Östersjöar (1974) og i Sonningsbarriären (1978). Komponister som Franz Schubert, Franz Liszt og Aleksandr Skrjabin blir nevnt og behandlet i diktene hans.
Diktet «Romanska bågar» (1989, fra samlingen För levande och döda) er hans kanskje mest kjente dikt. Det siteres ofte av prester i religiøse sammenhenger fra prekestolen. Her sier en engel til jeg-personen:
Skäms inte för att du är människa, var stolt!
Inne i dig öppnar sig valv bakom valv oändligt.
Du blir aldrig färdig, och det är som det skall.
Sentralt i diktene hans står ofte et slikt møte med noe større enn en selv, og diktene forsøker å sette ord på individets forståelse av seg selv i dette store. En strofe fra Stigan lyder i Jan Erik Volds oversettelse:
jeg er det sted der skapelsen arbeider på seg selv.
Slike innsiktsfulle, men også gåtefulle strofer er med til å forklare hvorfor Tranströmer ofte kalles en mystiker. Han kalles en mystiker fordi bilder og metaforer dominerer diktene hans, samtidig som det finnes en dobbelthet i hans blikk på tilværelsen, ofte uttrykt gjennom motsetninger og kontraster.
Språksynet hans kan også sies å uttrykke noe mystisk. Han ser på språket og dermed poesien som samtidig en mulighet og umulighet for å skape ny kunnskap om verden. Han leste selv mystikere som Mester Eckhart. Tranströmer satte den norske poeten Olav H. Hauge høyt.
Tranströmer mottok Nordisk Råds litteraturpris i 1990 for samlingen För levande och döda (1989).
I 1990 ble Tranströmer rammet av hjerneblødning som resulterte i lammelse av høyre side og tap av taleevnen.
Likevel kom diktsamlingen Sorgegondolen i 1996, som han fikk Augustpriset for. Samlingen består av små, korte haiku-dikt. Utgivelsen skapte mye oppmerksomhet, ikke minst med tanke på tilstanden til Tranströmer, og hvor påvirket han var av slaget – han kunne verken snakke eller skrive. Titteldiktet er hentet fra Liszts pianostykke La lugubre gondola, som han komponerte mens svigersønnen Richard Wagner lå på dødsleiet i 1882. Flere dikt i samlingen kretser om døden.
Hans siste diktsamling, Den stora gåtan, kom i 2004, og også denne kretser rundt døden. Derfra stammer, i Jan Erik Volds oversettelse, følgende ofte siterte strofer:
begravelsene kommer oftere og oftere
som veiskiltene
når man nærmer seg en by
Tomas Tranströmer ble født og døde i Stockholm, men bodde store deler av livet i den svenske byen Västerås. Han var gift med Monica Bladh, og sammen hadde de to døtre.
Tranströmer jobbet og virket som psykolog størstedelen av livet, frem til hjerneblødningen på 1990-tallet. Som psykolog jobbet han med unge mennesker. I 1993 utkom en prosabok, Minnena ser mig, som skildrer hans oppvekst på Söder i Stockholm.
Tranströmer var en habil amatørpianist. Etter han mistet taleevnen og bevegelsen i høyre side, begynte han å spille klaverstykker for venstre hånd.
Den amerikanske poeten Robert Bly var en god venn og oversatte Tranströmer til engelsk. Tranströmer oversatte også Bly til svensk. En samling brev mellom de to har blitt utgitt under tittelen Air Mail: 1964–1990 (2013). Nelly Sachs har oversatt ham til tysk. Adunis har oversatt ham til arabisk.
Samlade dikter 1954–1996 kom i 2001. En norsk utgave med samlede dikt kom allerede ut på norsk i 1996 ved Jan Erik Vold. En ny samling av hans tidligste dikt, Tomas Tranströmers ungdomsdikter, ble utgitt i 2006.
Den norske musikeren Jan Garbarek har gitt ut platen It's OK to Listen to the Grey Voice (1985), hvor alle titlene er hentet fra dikt av Tranströmer.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.