Spaghetti med Liza
Møter med advokater om dagen. Konserter om kvelden. Liza Minnelli har definitivt ikke gått av med pensjon.
"Liza" står det i hovmesterens lunchbok. Det finnes bare én, og hun oser showbiz. En smak av det glade, gærne Amerika med drømmer av sølv og melodier av gull. Scener, skandaler, suksess, nedturer — og ny opptur.Og nå sitter hun på en liten restaurant i nærheten av leiligheten på Upper East Side, der hun har bodd i 25 år. Nysgjerrig som et barn - med latter som en bryggesjauer, og fakter som en diva.- Vet du hva? Det går ikke an å være ulykkelig, selvopptatt og kjedelig så lenge man er nysgjerrig.Jeg er glad hun sier det, for det er i grunnen akkurat det jeg er. Nysgjerrig. På dette mennesket, som filmdebuterte som treåring, som vokste opp på filmsett og bak scener, og som har - vel, opplevd mer enn de fleste.
Sirkusliv.
"Det var ingen stor tragedie å være Judy Garlands datter. Jeg hadde enormt interessante barneår - bortsett fra at de hadde lite å gjøre med å være barn". Sitatet er ikke nytt, men kan kanskje forklare hvorfor hun fortsatt hopper litt i stolen - som den lille jenta hun aldri har vært.- Mamma ga oss to valg: Bli hjemme og ha et stabilt liv - jeg kommer alltid hjem til dere, eller bli med meg. Vi var aldri i tvil. Derfor har jeg gått på 22 skoler. Men jeg har lært å reise. Har alltid med meg bilder av familien, og bomullssjalet mitt. Da er jeg hjemme.Til Oslo har hun i tillegg med seg tolv musikere, og et stort knippe låter publikum alltid ber om, og som hun elsker å synge. Hvordan hun føler seg på scenen?- Omtrent som . . . endelig hjemme! Og takk for at dere kom til middag! (Brølende bryggesjauerlatter og små pikehopp).
Ned - og opp.
Men er hun ikke lei seg? De siste årene har vært de verst tenkelige, fortalte hun Matt Lauer i TV-showet "Today" i februar. Nyseparert fra sin fjerde mann, anmeldt av en tidligere livvakt og sjåfør for vold og seksuelt overgrep, og et tilbakefall til alkoholen. "- Oppturer og nedturer. Vi har vel alle vært der - bortsett fra at mine tilfeldigvis er offentlige", sa hun den gangen. Men jeg har det fint. De falske hoftene mine har det fint. Mitt falske kne har det bra. Every-thing's cooking."Er det noe hun angrer?- Alle angrer vel på noe her i livet, men det går ikke an tenke sånn. Det er ingenting jeg kan gjøre, og jeg vil ikke kaste bort gode dager på gammelt rot.
Musikk - et språk.
Og nå vil hun snakke musikk, og hvem kan klandre henne? Hun har en halv time før avmarsj til Florida, der hun opptrer denne uken. Hun skal spise sin stampasta, posere for fotografen og snakke om livet - ikke rart hun velger musikken.- Jeg var så sky som barn. Fikk ikke uttrykt meg, helt til jeg oppdaget musikken. Den er så inkluderende, kjenner ingen grenser. Da jeg var tretten, kunne jeg hele Gershwin - du vet, Ira Gershwin er min gudfar - og siden har jeg sunget. Musikk er et språk som treffer kroppen før det treffer hodet. Så deilig! Kjenner du sangen "My own best friend"?Her forsvinner de store, sorte øynene langt ut . . .- Er du det? Din egen beste venn?- Neeei . . . er du?- På gode dager er jeg vel det.- Ja, der ser du!Jeg gjør nok det, og jeg ser også hvorfor publikum elsker henne. Frekk og glitrende - bredbent og dresskledt - lekker og scenevant går hun ut - og hjem. Til scenen.
