capoeira – Store norske leksikon

Zoom inn — To capoeira-utøvere spiller capoeira på taket til Den norske opera i Oslo.

Capoeira-trening i Oslo

Av Bernt Sønvisen.

Lisens:

To capoeira-utøvere spiller capoeira på taket til Den norske opera i Oslo.

Capoeira-trening i Oslo

Av Bernt Sønvisen.

Lisens:

To utøvere spiller capoeira mot hverandre, mens de andre elvene står i en sirkel rundt dem og klapper, synger og spiller instrumenter.

Capoeira-oppvisning i Hamburg.

Av Ralf Appelt.

Lisens:

Hovedinstrumentet som benyttes i capoeira heter berimbau, og er en afrikansk bue med én streng. Nederst er det festet en kalebass (et hult, tørket fruktskall) for å forsterke lyden.

Berimbau, instrument som benyttes i capoeira.

Av Jean Marconi.

Lisens:

Capoeira er en kampsport fra Brasil, som kjennetegnes av dans, musikk, akrobatikk og selvforsvarsteknikker. Bevegelsene er myke og store, og utøverne kan både stå på beina, hodet, hendene og albuene.

Faktaboks

Uttale: kapoˈeira

Den vanligste angrepsteknikken i capoeira er å nikke med hodet, samt å sparke med bein og knær. I tillegg er det lov å feie bort motstanderens bein. Man kan også nedlegge motstanderen med en felling. Det innebærer at man hopper opp og slenger beina rundt motstanderens liv, slik at hen faller. Det er viktig å holde seg selv på beina. Knær, rygg, rumpe eller albuer skal helst ikke komme nær bakken. Det er ikke vanlig å slå med nevene, men albuene kan brukes.

I capoeira prøver man ikke å stoppe angrep med harde blokkeringer, men streber etter å unnvike dem. For å klare dette benyttes blant annet akrobatiske teknikker. En capoeira-utøver kan ta saltoer, slå hjul, og spinne på hendene eller hodet.

Trening

Mens mange kampsporter har streng disiplin og faste rutiner, er stemningen gjerne avslappet og uhøytidelig under capoeira-treninger. Først viser instruktøren enkle spark og unnvikelser. Så forsøker elevene seg på det samme mens instruktøren går rundt og veileder. I bakgrunnen spilles ofte capoeira-musikk som er gamle slavesanger med portugisiske tekster. I begynnelsen trener man alene. Senere går man sammen en partner og øver på å bruke bevegelsene mot hverandre.

Capoeira-spillet

En viktig del av treningen kalles å spille capoeira. Elevene stiller opp i en sirkel, som heter roda på portugisisk. To og to går inn i midten og utfører capoeira-teknikker mot hverandre. Resten synger, klapper eller spiller instrumenter. De to elevene som begynner, går inn i sirkelen, kneler foran hovedinstrumentet, berimbauen, og venter på tillatelse fra mesteren til å begynne. Så hilser de kort med håndflatene. De tar hverandre ikke i hendene, for da kan motstanderen gripe tak og dra den andre over ende. Spillet begynner etter at de to elevene har slått hjul eller salto inn til midten av rodaen. Deretter går de et par ganger frem og tilbake i takt med musikken. Skrittene er lange, og armene svinger fra side til side. Denne grunnbevegelsen heter ginga, og brukes når man venter på å angripe eller forsvare seg. Deretter kan elevene bruke alle bevegelsene de har lært.

Å lure motstanderen er en viktig del av capoeiraspillet. Akrobatiske bevegelser brukes for å villede hverandre. Spillet varer i alt fra ti sekunder til flere minutter. Vil man avslutte, strekker man ut hånden og takker motstanderen for kampen, eller gir vedkommende en klem. Det er også mulig å bli kjøpt ut. Da kommer en ny elev inn i ringen, og begynner å spille mot en av dem som allerede er inne. Samtidig går den andre ut. Slik stopper spillet aldri helt opp. Målet er ikke å overvinne eller skade motstanderen, men å vise hva man kan. Derfor later man gjerne som om man treffer hverandre, fremfor å angripe med full styrke. Det er likevel ikke forbudt å treffe.

Stilretninger

Det finnes to hovedstiler innen capoeira. Noen grupper spesialiserer seg på én, mens andre trener begge.

Capoeira angola er den eldste capoeira-stilen, og inkluderer gamle, afrikanske tradisjoner. Musikken og bevegelsene er rolige. Man jobber nede på bakken, og treffer motstanderen minst mulig. I angola benyttes ikke belter.

Capoeira regional oppsto på 1930-tallet og er inspirert av østlige kampsporter. I dag er dette den vanligste stilarten. Regional har mer fokus på kamp. Man står mye oppreist og benytter gjerne hopp. Musikken og bevegelsene er raskere. Utøvere som trener regional bærer et belte for å vise hvilket nivå de er på.

Gradering

Det finnes nesten like mange beltesystemer som det finnes capoeiragrupper og -mestere. Både fargene på beltene, og hvor lenge man bruker dem, varierer. Beltene følger det brasilianske flaggets farger.

Eksempel på beltesystem i capoeira:

År	Beltefarge
1. år	Grønt
2. år	Gult
3. år	Blått
4. år	Grønt og gult
5. år	Grønt og blått
6. år	Gult og blått
7. år	Grønt, gult og blått
8. år	Hvitt og grønt
9. eller 10. år	Hvitt og gult
10. til 15. år	Hvitt og blått
15. til 20. år	Hvitt belte

Den første graderingen kalles batizado, som betyr dåp. Etter dåpen regnes man som en ekte capoeirista. Mesteren bestemmer når man er flink nok til å døpes. Det kan ta alt fra noen måneder til ett år. Under dåpen spiller man sitt første ordentlige capoeiraspill. Etter det får man beltet sitt. Seansen er mer en feiring hvor man viser hva man har lært, enn en test. Det spiller ingen rolle hvor godt man gjør det under selve dåpen. Det er innsatsen under treningene som avgjør om man fortjener beltet. Likevel er det viktig å gjøre så godt man kan, og vise at man er respektfull og ydmyk.

Mange får sitt eget capoeiranavn under dåpen. Dette er et kallenavn som brukes i capoeiramiljøet. Navnet kan for eksempel være et dyr man minner om, eller noe som henviser til måten man beveger seg på. Mesteren bestemmer når man er klar for neste gradering. Hvor lang tid det tar, avhenger av hvor fort man lærer og hva man bidrar med til gruppen. Man skal ikke bare bli flinkere selv, men også hjelpe de andre elevene til å bli bedre.

Musikken

Hovedinstrumentet som benyttes i capoeira er berimbau, en musikkbue med én streng. Nederst er det festet en kalebass (et hult, tørket fruktskall) for å forsterke lyden. Som regel brukes også pandeiro (tamburin) og noen ganger atabaque (tromme). Når to motstandere spiller capoeira med hverandre i sirkelen, avgjør musikkens rytme om bevegelsene skal være rolige, raske, lekne eller aggressive. Endrer musikken seg, skal bevegelsene gjøre det samme. Slik er musikken med på å styre capoeiraen.

Låtene i capoeira kan handle om hva som helst. Noen handler om kjærligheten og livet, andre fortelle capoeiraens historie. Enkelte låter er skrevet for å inspirere, mens andre kun skal underholde. Elevene kan også dikte opp egne vers.

Drakt

Elevene trener i en T-skjorte og løs bukse. Hos noen grupper har man et tvunnet garnbelte (cordão) eller farget bomullsbelte (corda) rundt livet. Det er vanlig å trene barbeint, med mindre underlaget er vondt for føttene.

Opprinnelig ble ikke belter benyttet under capoeira-treninger, i stedet knøt man silkeskjerf i ulike farger rundt halsen. Skjerfene viste ikke bare hvilken grad eleven hadde, men fungerte også som beskyttelse mot fiender. Silken var vanskelig å skjære gjennom, og forhindret derfor dødelige kutt mot halsen fra kniver og barberblad dersom man havnet i trøbbel.

Konkurranser

Det arrangeres ikke konkurranser i Norge.

Historikk

Fra 1500-tallet og til slutten av 1800-tallet ble rundt fire millioner slaver fra Vest-Afrika sendt til Brasil, som på denne tiden var en portugisisk koloni. Slavene ble satt til hardt arbeid. Noen jobbet på sukker- og kaffeplantasjer, andre i gruver eller i godseiernes hjem. Slavene fikk lite mat, og ble pisket eller straffet på andre måter hvis de gjorde feil eller brøt regler. Mange jobbet tolv timer i døgnet, led av sykdommer og døde tidlig. Eierne visste at afrikanerne lengtet etter frihet, og fryktet opprør og rømningsforsøk. Derfor forbød de slavene å øve på alt som lignet kamp.

Når de ikke måtte jobbe, møttes slavene til lek og dans. Det trodde i hvert fall eierne. I virkeligheten trente de på kampteknikker, kamuflert som uskyldige, lekende bevegelser. Hensikten var opprør. Slik skal capoeira ha oppstått.

En av forklaringene på at føtter brukes mer enn hender, går ut på at slavene ofte var bundet rundt håndleddene.

Etter hvert forsøkte flere slaver å flykte, til tross for at de risikerte dødsstraff. Noen lyktes, og bosatte seg dypt inn i jungelen. Til slutt oppsto små landsbyer med rømte slaver. Disse ble ofte angrepet, men afrikanerne skal ha forsvart seg blant annet med bruk av capoeira.

Etter slavetiden

I 1888 ble slaveri opphevet. De fleste dokumentene og bevisene på hva som hadde skjedd, ble brent. Med ett kunne de tidligere slavene gjøre som de ville. Utfordringen var at ingen ville gi dem jobb, ettersom afrikanere med slavebakgrunn hadde lav status.

Desperate etter mat og penger dannet enkelte tidligere slaver kriminelle gjenger. De brukte capoeira og kniver for å overleve på gaten. Kampsporten ble dermed snart forbundet med kriminalitet. Brasils president responderte med å forby capoeira. Politiet fikk ordre om å fjerne kampsporten fra gatene.

Splittelse i regional og angola

I 1862 var én av ti fanger i Rio de Janeiros fengsler arrestert for å ha utført capoeira. Men én mann skal ikke ha gitt opp: Manuel dos Reis Machado, i ettertid kjent som mester Bimba. Inspirert av østlige kampsporter utviklet han capoeira-stilarten regional, som fokuserte på kamp og konkurranser. Deretter åpnet han Brasils første capoeira-skole. På 1930-tallet skal han ha lykkes i å overbevise myndighetene om at kampsporten ikke lenger var noe å frykte, og forbudet ble opphevet.

Den tradisjonelle capoeiraen fikk navnet angola. Det fantes ingen lærebøker eller oversikter over denne gamle stilarten, ettersom alt hadde blitt fortalt muntlig fra instruktør til elev gjennom årene. På 1940-tallet tok Vicente Ferreira Pastinha, senere kjent som mester Pastinha, på seg jobben med å sette de gamle bevegelsene inn i et system. Han skrev flere tekster om angola, og blir derfor sett på som stilartens far.

På midten av 1970-tallet reiste mestre fra Brasil ut i verden og lærte bort capoeira. Fra å være en kampsport kun trent av de fattigste i Brasil, ble capoeira de neste årene kjent som en morsom og effektiv treningsform blant alle typer mennesker i både USA og Europa.

Capoeira i Norge

Til Norge kom capoeira i 1993. Ellen Stokland, som hadde lært capoeira i Lisboa, tok initiativ til etablering av den første norske capoeiraklubben, Capoeira na Neve (Capoeira i snøen).

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Norges kampsportforbunds nettside

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Øvrige kampsporter

Kenni Yang